I prosjektet har vi tatt utgangspunkt i kommunens mål om å styrke den enkeltes evne til og mestre dagliglivet uavhengig hvor man bor.

Hverdagsrehabilitering (HVR) handler om tidlig innsats, dvs. å sørge for at mennesker som har hatt et funksjonsfall ikke forverres og glir inn i rollen som langtidsbrukere av tjenester. HVR innebærer å gi et skreddersydd «ytelsessjokk» i form av fysisk trening eller opplæring. Gjennomgangen vår tyder på at hverdagsrehabiliteringsteamet har fungert som en spydspiss i arbeidet med egenmestring og hjelp til selvhjelp i Eigersund kommune.

Fra 2014 til 2018 har antallet brukere som har mottatt hverdagsrehabilitering økt med 120 prosent. I 2018 hadde Eigersund en svært høy andel brukere med hverdagsrehabilitering, sammenlignet med andre kommuner (se faktadel). Gjennomgangen viser at hverdagsrehabiliteringen gir positive effekter i form av mindre behov for hjemmesykepleie.

Kompetanseheving og samarbeid. Selv om hverdagsrehabilitering har vært organisert som en egen enhet i Eigersund, har det vært en betydelig kunnskaps- og erfaringsutveksling med hjemmetjenesten. Eksempelvis kan ansatte i andre enheter innen Helse og omsorg hospitere hos HVR-teamet hver mandag, og HVR-teamet hospiterer også i hjemmetjenesten. Det er også en betydelig overlapping mellom HVR-teamet og hjemmesykepleien ifm. oppfølgingen av enkeltbrukere og jevnlige felles møter, både på leder- og medarbeidernivå. Hjemmetjenesten henviser dessuten de aller fleste nye pasienter til HVR-teamet, og det skal være gode grunner for at de ikke gjør det. Det finnes i tillegg en hel rekke andre tiltak som fordrer samarbeid og som knytter de ulike virksomhetene sammen (ikke bare hjemmetjenestene). Dette skaper god grobunn for kompetanseheving og bidrar til å sikre at tankegodset fra hverdagsrehabiliteringen når ut i hjemmetjenestedistriktene. Men det er en gjensidighet her. Gjennom det tette samarbeidet blir også HVR-teamet mer oppmerksomme på de utfordringene hjemmesykepleien står i, ute hos brukerne.

Hverdagsmestring er et forebyggende og rehabiliterende tankesett som tar utgangspunkt i brukerens ressurser, og vektlegger den enkeltes mestring i hverdagen, uansett funksjonsnivå. Brukeren skal støttes og veiledes til å kunne mestre dagliglivets aktiviteter i størst mulig grad. Brukere som har mulighet til å mestre aktiviteter selv skal få opplæring, trening og tilrettelegging, i stedet for hjelp som passiviserer og fratar brukerne evnen til egenomsorg. Gjennomgangen tyder på at denne tankegangen og handlemåten gjennomsyrer hjemmetjenesten. Tankegangen ser også ut til å være godt forankret i andre helse- og omsorgstjenester. 

For hjemmetjenestene gir denne endrede handlemåten seg utslag i stadig flere tidsbegrensede vedtak. Disse vedtakene har klare likhetstrekk med HVR-vedtakene. Det betyr at det sentrale siktemålet også her er at brukerne skal læres opp til å mestre aktiviteten selv. Det gis flere eksempler på at man i hjemmesykepleien tidligere gikk i den såkalte «hjelpefellen», dvs. at man utførte oppgaver for brukeren som brukeren fint kunne lært å utføre selv. Flere gir uttrykk for at dette både var en dyr og en kvalitativt dårlig løsning, selv om det kunne oppleves som godt for brukeren i øyeblikket.

Det ser ut til at hjemmetjenesten de siste årene har endret karakter, i retning av mer kortvarig og spesialisert behandling og pleie. Det betyr at gjennomstrømning av pasienter er blitt en stadig mer sentral del av hjemmetjenestens virkelighet. Det ser også ut til at pleierne har fått en annen rolle overfor mange pasienter. I stadig større grad fremstår de mer som en mentor eller lærer som skal hjelpe pasientene i å mestre oppgavene selv. 

Ordinær hjemmesykepleie. Det er fremdeles slik at de fleste hjemmetjenestebrukerne ikke har tidsbegrensning. Både i Eigersund og de andre undersøkte kommunene, pekes det på at det ikke er realistisk at alle pasientene skal bli selvhjulpne, noen har store behov og noen har behov for å få hjelp til bestemte oppgaver.

Men gjennomgangen vår tyder på at hverdagsmestringstankegangen også har funnet veien inn i de ordinære hjemmesykepleievedtakene.

Pleierne ser også ut til å være langt mer oppmerksomme på brukerens ressurser ifm. tjenesteutførelsen. Intervjuene tyder dessuten på at pleierne er blitt flinkere til å trappe ned og avvikle hjelp, når det ikke lenger er behov for det. Overfor nye brukere mener de at de er blitt mer bevisste på å ikke gi for mye hjelp, uten først å forsøke å motivere pasienten til å klare mest mulig selv. Samtidig ser vi at det er visse individuelle forskjeller i tjenesteutførelsen, og at enkelte pleiere overtar oppgavene for bruker, i stedet for å legge til rette for at bruker skal kunne mestre dette selv.

Målet om egenmestring ser ut til å ha varierende oppslutning blant brukerne. For noen brukere og pårørende er hjelp til selvhjelp et tegn på kvalitet. For andre er det ikke det. De har et ønske om at pleierne skal gjøre oppgavene for dem. For dem er det motsatte av målene i reformen et tegn på kvalitet. Vi har fått lignende tilbakemeldinger i de andre undersøkte kommunene.

Målrealisering. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad kommunen har klart å realise-re målet om at flere kan ha et aktivt liv og klare seg selv best mulig? Vi finner flere indikasjoner på dette. For det første ser det ut til at stadig flere innbyggere klarer seg selv uten pleie- og omsorgstjenester.

Det har også vært en klar nedgang i mottakere av hjemmetjenester de siste årene, og en betydelig andel av brukerne avslutter hjemmesykepleien, og klarer seg på egen hånd, uten hjelp, etterpå.

Våre data tyder imidlertid på at kommunen ikke har tatt ut hele egenmestringspotensialet i hjemmetjenesten. Dekningen av hjemmetjenester er fremdeles høy, og selv om dette delvis skyldes lav sykehjemsdekning i Eigersund, er det relativt sett færre eldre som klarer seg uten pleie og omsorgstjenester i Eigersund enn i flere andre kommuner. 

Muligheter. Befolkningsprognosen for Eigersund understreker etter vår vurdering viktigheten av å satse på hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring. Litt frem tid vil det komme en kraftig økning i antall innbyggere mellom 80-89, som rent aldersmessig kanskje vil kunne betraktes som kjernegruppen for satsingen. Økningen vil selvsagt kunne utfordre helse- og omsorgstjenestene, men fremfor alt vil den kunne gi kommunen muligheter til å styrke egenmestringstankegangen ytterligere, slik at et mindretall av innbyggerne glir inn i rollen som langtidsbrukere av pleie- og omsorgstjenester.